Sitter på flyet og en stressa ung flyvert står rett ved siden av meg, han viser sikkerheten på flyet. Han peker framover, til siden, bakover og på nødutgangene. Han tar på seg redningsvesten og masken. Fy Flaten er det livet mitt han viser til, mangler bare turbulensen nå så tror jeg vi oppsummerer mine siste år. Hvor skal jeg begynne ....
Drømmer....
Hva får oss mennesker til å drømme? Er det en flukt fra virkeligheten, eller er det et forsøk på et kart som viser hvilken vei vi ønsker å gå? Noen drømmer er store, noen er små og noen vanskeligere enn andre. Og hvor langt går man for å få hjelp til det man drømmer om? Og har man mot til å oppfylle dem? Jeg er en drømmer.....er jeg da utenfor fordi jeg ikke lever et A4 liv? Jeg følger mine drømmer, og det er som om jeg står utenfor å ser på all galskapen, ser på alle de som går rundt som noen roboter og gjør ting de egentlig ikke må, for det er faktisk ikke noe vi MÅ gjøre i livet. Eneste vi trenger å gjøre er å sørge for at vi har det bra. Definisjonen på bra er ulik for oss alle. Jeg har det bra når mine aller nærmeste har det bra, nå mine barn.
Ofte får jeg høre; fytti du er tøff, skulle ønske jeg turde det. Det er hyggelig å høre men det å være tøff har sine sårbare sider det også, det er ikke bare bare å hoppe ut av tryggheten, uansett hvor mye man skriker etter det ... i drømmene. Men jeg har gjort det, og jeg er stolt, og jeg står fortsatt oppreist. Har du drømmer, så følg dem! Vi lever kun en gang, jobb med din selvfølelse og selvtillit, bygg opp tiltro til deg selv slik at du tør. Jeg heier på deg.
Og husk dine drømmer er dine, de er ikke der for å tilfredsstille andre. Drit i hva andre mener eller tror, noen mennesker mener rett og slett for mye, støtt deg på de med gode ord og varmt hjerte.
Følg drømmen ikke strømmen...
Hjerte vårt ....
Hvor sterke er vi til å takle og kjenne etter det vi føler innerst inne! Hvor ofte kjenner vi etter hva vi føler i hjertet?! Alt for lite, vi går rundt og klamrer oss fast i det såkalte livet. Vi støter stadig på utfordringer, noen hardere enn andre. Men jeg tenker så lenge jeg får beholde livet, er frisk og rask og ikke mister en av mine nærmeste. Da er jeg faktisk heldig, da kan jeg faktisk takle det, for jeg kan komme meg opp av de dype dalene igjen. Jeg kan gråte og så smile igjen, for jeg kan se rundt meg, jeg kan klemme mine barn, lytte til pusten når de sover. Men hva med de som får slike vonde beskjeder, de som mister sine kjære eller blir syke. Kommer de seg opp igjen? Klarer de å stå opp hver dag tross av alle smertene, har de noen å snakke med? Føler de seg forstått? Den sorgen må være altoppslukende, et evig sort hull man aldri kommer seg helt ut av. Det er viktig å huske på at det ikke er farlig å være lei seg, ikke være redd for å kjenne på sorgen! Den er der for en grunn, og om man ikke kjenner på den eller bare undertrykker den vil den slå tilbake i dobbel styrke senere i livet vil jeg tro. Noe av det modigste vi gjør er å kjenne på sorgen, det er sykt vondt og det er tøft når det står på tro meg! Men ingenting varer evig! Selv sorg vil avta, men man må bruke den tiden man trenger, og gråt masse, la tårene renne.
Sorg....
Jeg føler jeg har gått igjennom en prosess, en reise som har vært en opplevelse jeg ikke kunne vært foruten! Er ikke det rart når det har vært så vondt!? Men jeg føler jeg kommer sterkere ut av det, alt det jeg har taklet. Jeg har hatt mennesker som har gjort så stygge ting ut av tilfredsstillelse for seg selv. Falske rykter er satt ut, snakking bak ryggen min, misunnelse, telefoner er ringt, mitt privatliv er blitt angrepet. Jeg fikk en stor sorg, en stor redsel som førte til ulike typer sorg alt fra benektelse, sinne, depresjon og til slutt aksept. Jeg har forsonet meg med det som har skjedd, og jeg lot meg ikke knekke. Jeg kaller slike mennesker dumme, den dumme ondskapen. Det er mennesker som gjør handlinger uten å tenke eller reflektere over hva de gjør og angriper uskyldige mennesker og det sier jo mye. Jeg velger å ikke rette meg mot ondsinnet adferd, og jeg orker ikke bullshit noe mer. Jeg velger å se forbi, jobbe med sorgen å gå videre og ønske dem alt vell, Det er det tøffe jenter gjør, og bak meg får jeg støtte fra de som virkelig ser meg. Og det er jeg evig takknemlig for. Mye bedre med få venner enn mange dårlige.
Skilsmisse ....
Hvordan skal man komme seg igjennom sitt livs kanskje verste periode med styrke og verdighet? Og komme seg ut på den andre siden for så å begynne et nytt og godt liv!?? Sterke følelser, fortvilelse, utmattelse er noen av beskrivelsene jeg har gått igjennom. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ligget i fosterstilling og kjent på smertene og tårene, men nå er det på tide å utnytte disse mørke vonde følelsene og snu dem til positive forandringer. Jeg tror det å avslutte et forhold over mange år er noe av det vanskeligste man kan oppleve i livet sitt uansett hvem, hva og hvorfor! Selvfølelsen og hjertet blir knust, følelsen av trygghet blir borte. Hverdagslivet jeg kalte for hjem er borte, man mister seg selv helt og blir veldig lett vippet av pinnen. Men det som er så fint i all dritten er at alt ordnes med tid, både hjernen og hjertet trenger tid, og tid har vi jo! Det ytre kan gå fort men det gjør ikke det indre så man må gi seg selv tid og rom til å tenke. Viktigste av alt er å passe på at hat og bitterhet ikke tar over, la kjærligheten vinne, men det er ikke lett, ikke med alle utfordringene man møter. Men jeg prøver å puste rolig innimellom stormen, kjenne dypt inne på hva jeg føler og da kjenner jeg ofte at jeg faktisk har det greit, til tross for alt jeg går igjennom ....
Livet videre ....
Det er bare å innse at forholdet er slutt, og at det er ingen vei tilbake. Det er helt ok, og evnen til å elske noen tar jeg videre med meg i livet, og det er jeg klar for. For meg er frisk luft og fysisk aktivitet svaret, det gjør meg utrolig sterk! Fy fader hvor mange topper har jeg ikke klatret, løftet meg selv opp. Tanker og følelser har vært et kaos men i det siste har jeg følt jeg kunne klare å snakke igjen, åpne meg for de aller nærmeste. Jeg vil nå gjøre alt for å ikke miste kontakten med meg selv og følelsene mine, puste og klamre meg til de som får meg til å smile. Og for meg nå så er det barna som er i fokus, de har ikke bedt om dette, de skal ikke lide. For meg er de aller viktigst og det er derfor jeg tar de valgene jeg tar nå, jeg må det og jeg vil det. Jeg vil være der for dem når de trenger det uansett når. Mamma er her, rett ved din side. Jeg gleder meg til å finne «passion» igjen og jeg kaster meg i det, det kan ikke være umulig. Det handler om å ha det gøy, gi slipp på fortiden og gi meg lov til å være lykkelig med livet som det er og meg selv, så vil den rette dukke opp, jeg har tro på kjærligheten.
Hvorfor blogg....
Det å skrive ned tankene, er terapi for meg, det bidrar til en viss orden i kaoset og gjør det enklere å få et perspektiv og bearbeide følelsene jeg har. Takk for at du lytter, takk for at du leser, forstår og er der.
Siv🦋
Drømmer....
Hva får oss mennesker til å drømme? Er det en flukt fra virkeligheten, eller er det et forsøk på et kart som viser hvilken vei vi ønsker å gå? Noen drømmer er store, noen er små og noen vanskeligere enn andre. Og hvor langt går man for å få hjelp til det man drømmer om? Og har man mot til å oppfylle dem? Jeg er en drømmer.....er jeg da utenfor fordi jeg ikke lever et A4 liv? Jeg følger mine drømmer, og det er som om jeg står utenfor å ser på all galskapen, ser på alle de som går rundt som noen roboter og gjør ting de egentlig ikke må, for det er faktisk ikke noe vi MÅ gjøre i livet. Eneste vi trenger å gjøre er å sørge for at vi har det bra. Definisjonen på bra er ulik for oss alle. Jeg har det bra når mine aller nærmeste har det bra, nå mine barn.
Ofte får jeg høre; fytti du er tøff, skulle ønske jeg turde det. Det er hyggelig å høre men det å være tøff har sine sårbare sider det også, det er ikke bare bare å hoppe ut av tryggheten, uansett hvor mye man skriker etter det ... i drømmene. Men jeg har gjort det, og jeg er stolt, og jeg står fortsatt oppreist. Har du drømmer, så følg dem! Vi lever kun en gang, jobb med din selvfølelse og selvtillit, bygg opp tiltro til deg selv slik at du tør. Jeg heier på deg.
Og husk dine drømmer er dine, de er ikke der for å tilfredsstille andre. Drit i hva andre mener eller tror, noen mennesker mener rett og slett for mye, støtt deg på de med gode ord og varmt hjerte.
Følg drømmen ikke strømmen...
Hjerte vårt ....
Hvor sterke er vi til å takle og kjenne etter det vi føler innerst inne! Hvor ofte kjenner vi etter hva vi føler i hjertet?! Alt for lite, vi går rundt og klamrer oss fast i det såkalte livet. Vi støter stadig på utfordringer, noen hardere enn andre. Men jeg tenker så lenge jeg får beholde livet, er frisk og rask og ikke mister en av mine nærmeste. Da er jeg faktisk heldig, da kan jeg faktisk takle det, for jeg kan komme meg opp av de dype dalene igjen. Jeg kan gråte og så smile igjen, for jeg kan se rundt meg, jeg kan klemme mine barn, lytte til pusten når de sover. Men hva med de som får slike vonde beskjeder, de som mister sine kjære eller blir syke. Kommer de seg opp igjen? Klarer de å stå opp hver dag tross av alle smertene, har de noen å snakke med? Føler de seg forstått? Den sorgen må være altoppslukende, et evig sort hull man aldri kommer seg helt ut av. Det er viktig å huske på at det ikke er farlig å være lei seg, ikke være redd for å kjenne på sorgen! Den er der for en grunn, og om man ikke kjenner på den eller bare undertrykker den vil den slå tilbake i dobbel styrke senere i livet vil jeg tro. Noe av det modigste vi gjør er å kjenne på sorgen, det er sykt vondt og det er tøft når det står på tro meg! Men ingenting varer evig! Selv sorg vil avta, men man må bruke den tiden man trenger, og gråt masse, la tårene renne.
Sorg....
Jeg føler jeg har gått igjennom en prosess, en reise som har vært en opplevelse jeg ikke kunne vært foruten! Er ikke det rart når det har vært så vondt!? Men jeg føler jeg kommer sterkere ut av det, alt det jeg har taklet. Jeg har hatt mennesker som har gjort så stygge ting ut av tilfredsstillelse for seg selv. Falske rykter er satt ut, snakking bak ryggen min, misunnelse, telefoner er ringt, mitt privatliv er blitt angrepet. Jeg fikk en stor sorg, en stor redsel som førte til ulike typer sorg alt fra benektelse, sinne, depresjon og til slutt aksept. Jeg har forsonet meg med det som har skjedd, og jeg lot meg ikke knekke. Jeg kaller slike mennesker dumme, den dumme ondskapen. Det er mennesker som gjør handlinger uten å tenke eller reflektere over hva de gjør og angriper uskyldige mennesker og det sier jo mye. Jeg velger å ikke rette meg mot ondsinnet adferd, og jeg orker ikke bullshit noe mer. Jeg velger å se forbi, jobbe med sorgen å gå videre og ønske dem alt vell, Det er det tøffe jenter gjør, og bak meg får jeg støtte fra de som virkelig ser meg. Og det er jeg evig takknemlig for. Mye bedre med få venner enn mange dårlige.
Skilsmisse ....
Hvordan skal man komme seg igjennom sitt livs kanskje verste periode med styrke og verdighet? Og komme seg ut på den andre siden for så å begynne et nytt og godt liv!?? Sterke følelser, fortvilelse, utmattelse er noen av beskrivelsene jeg har gått igjennom. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ligget i fosterstilling og kjent på smertene og tårene, men nå er det på tide å utnytte disse mørke vonde følelsene og snu dem til positive forandringer. Jeg tror det å avslutte et forhold over mange år er noe av det vanskeligste man kan oppleve i livet sitt uansett hvem, hva og hvorfor! Selvfølelsen og hjertet blir knust, følelsen av trygghet blir borte. Hverdagslivet jeg kalte for hjem er borte, man mister seg selv helt og blir veldig lett vippet av pinnen. Men det som er så fint i all dritten er at alt ordnes med tid, både hjernen og hjertet trenger tid, og tid har vi jo! Det ytre kan gå fort men det gjør ikke det indre så man må gi seg selv tid og rom til å tenke. Viktigste av alt er å passe på at hat og bitterhet ikke tar over, la kjærligheten vinne, men det er ikke lett, ikke med alle utfordringene man møter. Men jeg prøver å puste rolig innimellom stormen, kjenne dypt inne på hva jeg føler og da kjenner jeg ofte at jeg faktisk har det greit, til tross for alt jeg går igjennom ....
Livet videre ....
Det er bare å innse at forholdet er slutt, og at det er ingen vei tilbake. Det er helt ok, og evnen til å elske noen tar jeg videre med meg i livet, og det er jeg klar for. For meg er frisk luft og fysisk aktivitet svaret, det gjør meg utrolig sterk! Fy fader hvor mange topper har jeg ikke klatret, løftet meg selv opp. Tanker og følelser har vært et kaos men i det siste har jeg følt jeg kunne klare å snakke igjen, åpne meg for de aller nærmeste. Jeg vil nå gjøre alt for å ikke miste kontakten med meg selv og følelsene mine, puste og klamre meg til de som får meg til å smile. Og for meg nå så er det barna som er i fokus, de har ikke bedt om dette, de skal ikke lide. For meg er de aller viktigst og det er derfor jeg tar de valgene jeg tar nå, jeg må det og jeg vil det. Jeg vil være der for dem når de trenger det uansett når. Mamma er her, rett ved din side. Jeg gleder meg til å finne «passion» igjen og jeg kaster meg i det, det kan ikke være umulig. Det handler om å ha det gøy, gi slipp på fortiden og gi meg lov til å være lykkelig med livet som det er og meg selv, så vil den rette dukke opp, jeg har tro på kjærligheten.
Hvorfor blogg....
Det å skrive ned tankene, er terapi for meg, det bidrar til en viss orden i kaoset og gjør det enklere å få et perspektiv og bearbeide følelsene jeg har. Takk for at du lytter, takk for at du leser, forstår og er der.
Siv🦋
Du Siv, du Siv ♥ så sykt flink til å skrive :) jeg er stolt av deg og så glad for å kjenne deg så godt som jeg føler jeg gjør ♥
SvarSlettDitto ❤️❤️ Fine deg ! Stor klem
SvarSlett